Hei!
På min skole har vi nivådeling i matematikk. De beste er på 5'er gruppen og de dårligste er på 2'er gruppen. Hvilket nivå man er på er selfølgelig valgfritt. I høst valgte jeg å gå på nivå 3, og det har jeg gjort helt til nå.
Mattekarakterene mine har vært på 4, men fikk 3'er nå etter jul i en karakterstøttende prøve.
Jeg satser på å få en 4'er til sommeren, altså som skal komme på vitnemålet mitt.
Jeg lurte på om noen her innpå matematikk.net har noen gode tips til meg, om hvordan jeg kan klare å heve meg litt i matten.
Dette er veldig viktig for meg!
På forhånd takk!
Marie
Tips!
Moderatorer: Vektormannen, espen180, Aleks855, Solar Plexsus, Gustav, Nebuchadnezzar, Janhaa
Interessen er vel det viktigste. En viss motvilje mot det som skal læres vil ubevisst sørge for at det man skal lære ikke fester seg. Ellers er det jo viktig å ikke gå i den klassiske fella ved å føle at man har kontroll fordi stoffet ser greit ut i boka eller på tavla. Egenregning vil alltid være det beste. Også det å hjelpe andre kan gi gevinst. Av og til bør man også gå tilbake og friske opp ting man tidligere kunne, men som man kanskje ikke har bruk for akkurat nå. Dersom det ikke gjøres vil det fort gå i glemmeboka. Problemet er ofte tid. På skolen blir man tvunget til å følge et bestemt tidskjema, og hvis du ikke er "flink" nok til det, havner du etter. Dette bidrar jo slettes ikke til at du blir bedre, tvert imot. Har man som sagt egeninteresse for faget slik at man holder på også når skolen ikke tvinger deg til det har man kommet over en terskel. Vanskelig å gjøre noe med tidsproblemet, men i en perfekt verden hadde nok de som sliter med matte hatt mye bedre av å kunne drive med det så lenge som det var behøvelig, isteden for å måtte tvinges videre uten kanskje å ha lært stort. Nivådeling er muligens et bra tiltak. Å jobbe sammen med andre som sliter med de samme problemene gjør at selvtiliten ikke stuper som den kanskje ville gjort hvis de kunne mye mer enn deg. 
"Those of you who think you know everything are annoying to those of us who do!"
Jeg er i grunnen enig med det Sletvik skriver, men vil gjerne legge til noe mer. Hvis du virkelig ønsker å heve deg i matematikken, vil jeg si at spørsmålet "Hvorfor" er essensielt. Ikke nøy deg med at en formel bare "er slik", men spør deg selv eller andre HVORFOR den er slik. Prøv å forstå logikken i det. Det er først da du kan nytte den kunnskapen i alle tilfeller, selv uten at du har regnet akkurat den typen oppgaver før. Dessuten frigir du hukommelsen din, for hvis du forstår logikken i en formel, trenger du ikke lenger å huske formelen. Da kan du selv produsere den.
Jeg vet at ikke alle lærere er så glad i at elever spør hvorfor, og kan gi et svar som: at det bare er slik. Det er aldri bare slik. Det ligger ALLTID en logikk bak det. Så mitt beste råd, er å ved hjelp av andre eller deg selv, å finne den logikken.
Det virker på meg som at du virkelig vil dette, og ønsker å få det til, men at du stanger hodet i veggen. Så jeg håper virkelig at du til slutt kan klare å finne den logikken som ligger i matematikken, og fri deg mer fra formlene. Da blir faget en helt annen opplevelse.
Jeg vet at ikke alle lærere er så glad i at elever spør hvorfor, og kan gi et svar som: at det bare er slik. Det er aldri bare slik. Det ligger ALLTID en logikk bak det. Så mitt beste råd, er å ved hjelp av andre eller deg selv, å finne den logikken.
Det virker på meg som at du virkelig vil dette, og ønsker å få det til, men at du stanger hodet i veggen. Så jeg håper virkelig at du til slutt kan klare å finne den logikken som ligger i matematikken, og fri deg mer fra formlene. Da blir faget en helt annen opplevelse.
"Det umulige er bare en midlertidig arbeidshypotese" (A. Næss)
Det å kunne utlede formelene på egen hånd er selvsagt en fin greie, men jeg føler ikke selv at dette alltid gjør saken noe enklere. Ta f.eks. formelen for andregradslikninger; første gang jeg så utledningen av den skjønte jeg lite og ingenting. Nå idag kan jeg godt gjennomføre den selv, men synes likevel ikke at det gjør den noe "enklere" i bruk enn da jeg tok den for god fisk. Jeg tror egentlig at den "beste" måten å gjør det på er at elevene først aksepterer formlene slik de er, lærer seg å bruke dem nogenlunde slik at de skjønner i hvilke situasjoner de kan/ikke kan brukes, for så i ettertid eventuellt begynne å spekulere i formlenes opphav. Dette fordi selve matematikken i mange utledninger ligger på et høyere nivå enn pensumet. Å forstå utledningen (som av og til er komplisert) og samtidig lære bruken av en formel, blir to ting på én gang, som jeg føler kan gjøres etter hverandre. Dersom selve matematikken i utledningen ikke overgår pensum er nok den mest logiske rekkefølgen å bruke tid på å forstå utledningen først, for deretter å lære bruken av formelen som kommer fram, men skolene vil antakelig hevde at det tar for mye tid.
"Those of you who think you know everything are annoying to those of us who do!"
Å selv kunne utlede alle formler, vil nok være umulig på et ungdomsskolenivå, ja. Det er jeg enig i. Men...
Jeg har jobbet en del som mentor for matematikkstudenter som sliter med å stå på matematikken på lærerskolen, og i tillegg med elever i grunnskolen. Min erfaring begge steder, er at veldig mange av disse tror at matematikk kun er et fag der de skal finne den formelen læreren ønsker de skal bruke, for så å spytte den ut på en fin måte. De kan jobbe masse med mengdetrening på oppgaver, men hver gang en oppgave ser litt annerledes ut, eller man må bruke formelen litt annerledes, så står de fast. Med en del mengdetrening, så klarer de til slutt å stå på eksamen, fordi de har prøvd mange nok forskjellige oppgaver. Men de går ut å tror fortsatt at matematikk kun er å spytte ut lærte formler, de aner ikke egentlig hva de har holdt på med, og de hater faget. Og jeg kan forstå at de hater det også... for å kun reprodusere ting som om man var en datamaskin, er ikke spesielt stimulerende og spennende.
Jeg har f.eks. hatt en student jeg har jobbet jevnlig med i over et halvt år nå. I 1. klasse ville hun slutte lærerskolen på grunn av matematikken. Hun hatet faget intenst, mente at hun aldri ville kunne klare det, og hun orket ikke en gang lenger å gå på forelesningene. Hun opplevde faget slik jeg beskrev over. Mitt hovedmål i starten, var ikke å lære henne formler, men å få henne til å se logikken i matematikken, og selv tenke strategisk med de hjelpemidlene som formler o.l. kunne gi henne. I starten tok alt nytt pensum enormt lang tid å lære henne. Hun trodde ikke på seg selv, og hun lette fortsatt etter fasitformlene. En hver liten feil hun gjorde, var et stort nederlag for henne selv.
I dag har jeg fått igjen for den jobben. Hun kan nå gyve løs på nytt pensum vi ikke har vært innom, fordi hun blir utålmodig. Hun kan spørre meg om hun ikke snart kan lære noe om det, eller det, fordi hun skjønner at hun trenger mer "verktøy" for å kunne løse en del matematiske problemer. Når hun nå skal diskutere noe med meg fordi hun er sliten, og ikke gidder å regne helt ferdig, har hun begynt å diskutere gjennom å bruke matematiske ressonement. For en tid tilbake, skulle hun legge sammen oddetallene, og fant selv sammenhengen med at de kunne skrives som kubikktallene (Selv om hun ikke kunne bevise det).
Sakte, men sikkert har hun fått en helt ny holdning til faget, og en helt annen glede ved det. Her om dagen satt hun og regnet til klokka 00.15 om natta, selv om hun skulle opp klokka 06.00 dagen etterpå. Hun mestret det hun holdt på med, hun forstod det, og hun ville bare ta èn oppgave til.... osv. I dag er matematikk det faget hun aller helst vil undervise i i skolen også, men hun vil stadig ha mer kunnskap selv, slik at hun kan gjøre en god jobb der. Allerede nå, underviser hun noen elever i matematikk som spesialundervisning, og hun har også snudd på deres hverdag i matematikken. De hatet skolen generelt, og matematikk spesielt. I dag har det skjedd at disse elevene til og med har spurt om de kan regne matematikk når de ikke skal ha gym, i stedet for å bare sitte og se på. De har kommet mye lengre enn de målene som var satt opp for dem også.
Skolen har helt klart et tidspress på seg når det gjelder å formidle kunnskap, og det er nettopp derfor jeg føler det er så viktig å kunne tenke matematisk selv, og ikke bare pugge formler. På den måten frigir man faktisk tid senere, fordi elevene selv begynner å forstå tingene. I tillegg skjer det noe med motivasjonen til elevene når de begynner å forstå hva det egentlig er de holder på med.
Når det gjelder formelen for 2. gradslikninger, så er utlednignen av den formelen komplisert, og ikke noe jeg forventer grunnskoleelever skal kunne klare, men de kan likevel forstå logikken i den. For grunnen til at man får den formelen, er egentlig bare en algebraisk omformulering av likningen, slik at man får X'en alene på venstresiden. Akkurat på samme måten som man gjør med 1. gradslikninger, men med 2. gradslikninger er dette litt mer komplisert å få til. Problemet er at mange elever tror formler kommer fra lærere som vil gjøre deres hverdag på skolen vanskelig for dem. De ser dem ikke som logiske utledninger, og at de faktisk finnes for å gjøre matematikken enklere for dem.
Nå ble dette ganske langt, og litt off-topic, men dette er noe jeg virkelig brenner for, så jeg håper dere tilgir meg...
MVH Linda
Jeg har jobbet en del som mentor for matematikkstudenter som sliter med å stå på matematikken på lærerskolen, og i tillegg med elever i grunnskolen. Min erfaring begge steder, er at veldig mange av disse tror at matematikk kun er et fag der de skal finne den formelen læreren ønsker de skal bruke, for så å spytte den ut på en fin måte. De kan jobbe masse med mengdetrening på oppgaver, men hver gang en oppgave ser litt annerledes ut, eller man må bruke formelen litt annerledes, så står de fast. Med en del mengdetrening, så klarer de til slutt å stå på eksamen, fordi de har prøvd mange nok forskjellige oppgaver. Men de går ut å tror fortsatt at matematikk kun er å spytte ut lærte formler, de aner ikke egentlig hva de har holdt på med, og de hater faget. Og jeg kan forstå at de hater det også... for å kun reprodusere ting som om man var en datamaskin, er ikke spesielt stimulerende og spennende.
Jeg har f.eks. hatt en student jeg har jobbet jevnlig med i over et halvt år nå. I 1. klasse ville hun slutte lærerskolen på grunn av matematikken. Hun hatet faget intenst, mente at hun aldri ville kunne klare det, og hun orket ikke en gang lenger å gå på forelesningene. Hun opplevde faget slik jeg beskrev over. Mitt hovedmål i starten, var ikke å lære henne formler, men å få henne til å se logikken i matematikken, og selv tenke strategisk med de hjelpemidlene som formler o.l. kunne gi henne. I starten tok alt nytt pensum enormt lang tid å lære henne. Hun trodde ikke på seg selv, og hun lette fortsatt etter fasitformlene. En hver liten feil hun gjorde, var et stort nederlag for henne selv.
I dag har jeg fått igjen for den jobben. Hun kan nå gyve løs på nytt pensum vi ikke har vært innom, fordi hun blir utålmodig. Hun kan spørre meg om hun ikke snart kan lære noe om det, eller det, fordi hun skjønner at hun trenger mer "verktøy" for å kunne løse en del matematiske problemer. Når hun nå skal diskutere noe med meg fordi hun er sliten, og ikke gidder å regne helt ferdig, har hun begynt å diskutere gjennom å bruke matematiske ressonement. For en tid tilbake, skulle hun legge sammen oddetallene, og fant selv sammenhengen med at de kunne skrives som kubikktallene (Selv om hun ikke kunne bevise det).
Sakte, men sikkert har hun fått en helt ny holdning til faget, og en helt annen glede ved det. Her om dagen satt hun og regnet til klokka 00.15 om natta, selv om hun skulle opp klokka 06.00 dagen etterpå. Hun mestret det hun holdt på med, hun forstod det, og hun ville bare ta èn oppgave til.... osv. I dag er matematikk det faget hun aller helst vil undervise i i skolen også, men hun vil stadig ha mer kunnskap selv, slik at hun kan gjøre en god jobb der. Allerede nå, underviser hun noen elever i matematikk som spesialundervisning, og hun har også snudd på deres hverdag i matematikken. De hatet skolen generelt, og matematikk spesielt. I dag har det skjedd at disse elevene til og med har spurt om de kan regne matematikk når de ikke skal ha gym, i stedet for å bare sitte og se på. De har kommet mye lengre enn de målene som var satt opp for dem også.
Skolen har helt klart et tidspress på seg når det gjelder å formidle kunnskap, og det er nettopp derfor jeg føler det er så viktig å kunne tenke matematisk selv, og ikke bare pugge formler. På den måten frigir man faktisk tid senere, fordi elevene selv begynner å forstå tingene. I tillegg skjer det noe med motivasjonen til elevene når de begynner å forstå hva det egentlig er de holder på med.
Når det gjelder formelen for 2. gradslikninger, så er utlednignen av den formelen komplisert, og ikke noe jeg forventer grunnskoleelever skal kunne klare, men de kan likevel forstå logikken i den. For grunnen til at man får den formelen, er egentlig bare en algebraisk omformulering av likningen, slik at man får X'en alene på venstresiden. Akkurat på samme måten som man gjør med 1. gradslikninger, men med 2. gradslikninger er dette litt mer komplisert å få til. Problemet er at mange elever tror formler kommer fra lærere som vil gjøre deres hverdag på skolen vanskelig for dem. De ser dem ikke som logiske utledninger, og at de faktisk finnes for å gjøre matematikken enklere for dem.
Nå ble dette ganske langt, og litt off-topic, men dette er noe jeg virkelig brenner for, så jeg håper dere tilgir meg...
MVH Linda
"Det umulige er bare en midlertidig arbeidshypotese" (A. Næss)
