Jeg var uenig i noe matematikklæreren påstod i går.
Vi hadde gitt en tredjegradsfunksjon, som var gitt slik at den steg i intervallet [tex]<\leftarrow, -3>[/tex], minket i [tex]<-3, 2>[/tex] og steg i [tex]<2, \rightarrow>[/tex]. Det læreren påstod var at det var feil å si at funksjonen stiger i intervallet [tex]<\leftarrow, -3> \cup <2, \rightarrow>[/tex], mens det er riktig å bruke ordet "og" i stedet for union. Begrunnelsen til læreren var at hvis en funksjon stiger i et intervall, kan man velge to verdier i intervallet, en større enn den andre, og da vil funksjonsverdien for den største verdien nødvendigvis være større enn funksjonsverdien for den minste verdien. Jeg mener at det bør gå an å bruke union, fordi jeg mener disse definisjonene er riktig:
- En funksjon stiger i et punkt hvis den deriverte er større enn null i punktet.
- En funksjon stiger i et intervall hvis den deriverte er større enn null for alle verdier i intervallet.
Selvsagt kan dette være et definisjonsspørsmål, og forskjellige bøker kan gå ut fra forskjellige definisjoner, men er det noen som har et klart svar her? Er det riktig å bruke union?
Monotoniegenskaper
Moderatorer: Aleks855, Gustav, Nebuchadnezzar, Janhaa, DennisChristensen, Emilga
-
- Over-Guru
- Innlegg: 1685
- Registrert: 03/10-2005 12:09
Er helt enig med læreren din.
For det første kan du ikke bruke termen "intervall" om [tex]<\leftarrow ,-3> \cup <2,\rightarrow> = X.[/tex] Et intervall er jo en sammenhengende del av talllinjen. Altså er [tex]X[/tex] en union av to intervall.
Dersom du på tross denne innvendingen velger å betrakte [tex]X[/tex] som et intervall, støter du på et nytt problem. Per definisjon er en funksjon (som læreren din påpeker) stigende i et intervall [tex]I[/tex] hvis [tex]f(a) \leq f(b)[/tex] når [tex]a \leq b[/tex] og [tex]a,b \in I.[/tex] I dette tilfellet avtar den kontinuerlige funksjonen [tex]f[/tex] i intervallet [tex]<-3,2>[/tex]. Dette innebærer at det finnes et positivt tall [tex]\epsilon[/tex] slik at [tex]a = -3 - \epsilon \: < \: 2 + \epsilon = b[/tex] og [tex]f(a) \:>\: f(b)[/tex] med [tex]a,b \in X.[/tex] Dette stemmer åpenbart ikke overens med definisjonen ovenfor.
Min konklusjon blir dermed den samme som din matematikklærer kom fram til: Man må si at funksjonen stiger i intervallene [tex]<\leftarrow ,-3>[/tex] og [tex]<2,\rightarrow>.[/tex]
For det første kan du ikke bruke termen "intervall" om [tex]<\leftarrow ,-3> \cup <2,\rightarrow> = X.[/tex] Et intervall er jo en sammenhengende del av talllinjen. Altså er [tex]X[/tex] en union av to intervall.
Dersom du på tross denne innvendingen velger å betrakte [tex]X[/tex] som et intervall, støter du på et nytt problem. Per definisjon er en funksjon (som læreren din påpeker) stigende i et intervall [tex]I[/tex] hvis [tex]f(a) \leq f(b)[/tex] når [tex]a \leq b[/tex] og [tex]a,b \in I.[/tex] I dette tilfellet avtar den kontinuerlige funksjonen [tex]f[/tex] i intervallet [tex]<-3,2>[/tex]. Dette innebærer at det finnes et positivt tall [tex]\epsilon[/tex] slik at [tex]a = -3 - \epsilon \: < \: 2 + \epsilon = b[/tex] og [tex]f(a) \:>\: f(b)[/tex] med [tex]a,b \in X.[/tex] Dette stemmer åpenbart ikke overens med definisjonen ovenfor.
Min konklusjon blir dermed den samme som din matematikklærer kom fram til: Man må si at funksjonen stiger i intervallene [tex]<\leftarrow ,-3>[/tex] og [tex]<2,\rightarrow>.[/tex]
takk for oppklaringen - det hjalp veldig å påpeke forskjellen på intervall og mengde.
Jeg stusset også på at han sa at funksjonen stiger et ekstremalpunkt, men da må det nødvendigvis stemme det da? Altså vil funksjonen f(x) = k stige i hele intervallet fra minus uendelig til uendelig?
Jeg stusset også på at han sa at funksjonen stiger et ekstremalpunkt, men da må det nødvendigvis stemme det da? Altså vil funksjonen f(x) = k stige i hele intervallet fra minus uendelig til uendelig?