Zoiros skrev:Så sant så sant. For min del synes jeg ikke matte er verdens artigste fag. (Selv om at det skal sies at jeg har blitt mer glad i det etter som jeg har studert det). Ser på det mer som norsk er til historie. Du er nødt til å kunne det for å dra nytte av det virkelige faget du skal studere - f.eks. fysikk eller hva enn man skulle ønske.
Samfunnet vårt er jo bygd på realfag, så egentlig synes jeg det er paradoksalt at ikke flere har en naturlig anliggende for å være motivert til det. Synes egentlig det er litt arrogant å dra nytte og leve i et teknologi-samfunn uten at man i det minste reflekterer respekt for realfag. (jff nerdestempel osv.)
Hvilke tiltak bør man se etter for å øke realfag interessen, synes dere?
Det har ingenting med arroganse å gjøre. Det er UVITENHET.
Medlemmer i familien min er sånn... de lurer på hvorfor jeg studerer matematikk, og jeg har da fått høre at jeg "ikke gjør noe nyttig". Altså noe som er til nytte for samfunnet.
Husker en samtale jeg hadde med min stemor. Hun ser veldig mye på TV, ikke sant. Hun sa at hun ikke skjønte hva folk skulle med matte. Så jeg sa jo enkle faktum at det ikke vært noen TV å titte på om vi ikke hadde hatt matte. Hun arbeider mye med datamaskiner og internett i jobben, og dermed slang jeg med at slike ting ikke engang ville være en fantasi hadde det ikke vært for matematikk.
Hun skjønte rett og slett ikke sammenhengen.
Så gikk denne serien "Numb3rs" på TV da. Hun hadde sett episoden der mattemannen (en av hovedrollene) forklarte dette med eksponentiell vekst. Husker ikke helt hvilket eksempel han brukte, men det er jo velkjent for matematikere at om du legger to kronestykker på en rute i en sjakkbrett, så 2^2=4 i det neste, så 2^3=8 i det neste, og fortsetter til brettet er fyllt, så vil stabelen rekke forbi månen. Mulig det var enda lenger, jeg gidder ikke regne det ut nå.
Hun mente dette bare var tull. Det var jo tross alt bare en serie som var skapt for å underholde mennesker, og følgelig var det like lite usannsynlig som "Hersker-ringen" i LOTR.
Så jeg prøve å argumentere for at det var tilfelle, uten hell.
Nå er dette det mest ekstreme tilfellet jeg har vært ut for da. Hun er altså min stemor, og jeg er student i høyere utdanning...
Men de fleste i min familie skjønner likevel ikke poenget. For å prøve å forklare hva jeg driver med, så har jeg vist frem hvordan man finner summer av konvergente rekker, f.eks.
Selve tankegangen har de ikke sjanser til å forstå (selv om det ikke er særlig vanskelig i forhold til andre ting innen matematikk (etter min mening)).
Men de forstår ikke hva det skal brukes til heller. Syns det virker på meg som de syns jeg driver med noe ala en prest. Noe helt unyttig (etter deres (og min) mening), men som likevel blir verdsatt.
Det er vanlig blant folk å oppfatte matematikere og andre realister som virkelighetsfjerne "bokormer".
Sånn jeg ser det, er matematikk/realfag paradoksalt nok det studiet som i høyest grad har noe å gjøre med virkeligheten.
Det å skjønne hva som skjer med kroppen når en bil bråbremser, det kan jo alle oppfatte. Men det er bare mennesker med fysisk utdannelse som forstår hvorfor.
Hvorfor kroppen blir slynget fremover ved sammenstøtet, mens vi ikke merker noe på kroppen ellers, selv om vi kjører i 200 km/t, er noe som bare kan forklares med Newtons lover og matematikken som et redskap rundt dette.