Vektorfelt: Forskjell mellom sideversjoner

Fra Matematikk.net
Hopp til: navigasjon, søk
 
(19 mellomliggende sideversjoner av samme bruker vises ikke)
Linje 1: Linje 1:


En vektor er en størrelse som har en retning. Et eksempel på en vektor kan være kraften som overføres i en snor. Dersom vi har mange vektorer snakker man om et vektor felt. Dersom alle vektorene  har samme størrelse og retning sier man at feltet er '''homogent'''. Dersom vektorene har forskjellig lengde (styrke) og eventuelt også retning er feltet '''inhomogent'''. Et slikt felt er vist nedenfor og kan for eksempel illustrer vindforholdene et gitt sted ved et gitt tidspunkt.
En vektor er en størrelse som har en retning. Et eksempel på en vektor kan være kraften som overføres i en snor. Dersom vi har mange vektorer snakker man om et vektorfelt. Dersom alle vektorene  har samme størrelse og retning sier man at feltet er '''homogent'''. Dersom vektorene har forskjellig lengde (styrke) og eventuelt også retning er feltet '''inhomogent'''. Et slikt felt er vist nedenfor og kan for eksempel illustrer vindforholdene et gitt sted ved et gitt tidspunkt.


[[File:vektorfelt 13.05.24-1.png]]
[[File:vektorfelt 13.05.24-1.png]]
Linje 16: Linje 16:


Operatoren kan brukes både på vektorfelt og skalare felt.
Operatoren kan brukes både på vektorfelt og skalare felt.
Eksempel 1: Beregning av gradient (f)
Gitt en skalarfunksjon:
\[
f(x, y, z) = x^2 y + 3yz + e^x
\]
Finn gradienten f.
'''Løsning'''
Gradienten av en skalarfunksjon f(x,y,z) er gitt ved:
\[
\nabla f = \left( \frac{\partial f}{\partial x}, \frac{\partial f}{\partial y}, \frac{\partial f}{\partial z} \right)
\]
Vi deriverer f(x,y,z) med hensyn på hver variabel:
* fx=2xy+ex
* fy=x2+3z
* fz=3y
Dermed er gradienten:
\[
\nabla f = (2xy + e^x, x^2 + 3z, 3y)
\]


===GRAD===
===GRAD===
Linje 42: Linje 67:


Dersom divergensen er null har man like mye fluks (vektortetthet) inn som ut av punktet, eller man har ikke noe vektorfelt i det hele tatt.
Dersom divergensen er null har man like mye fluks (vektortetthet) inn som ut av punktet, eller man har ikke noe vektorfelt i det hele tatt.
Eksempel 2: Beregning av divergens (F)
Gitt vektorfeltet:
\[
\mathbf{F} = (xy^2, yz, xz^2)
\]
Finn divergensen F.
'''Løsning'''
Divergensen av et vektorfelt F=(F1,F2,F3) er definert som:
\[
\nabla \cdot \mathbf{F} = \frac{\partial F_1}{\partial x} + \frac{\partial F_2}{\partial y} + \frac{\partial F_3}{\partial z}
\]
Vi deriverer hver komponent:
* F1x=x(xy2)=y2
* F2y=y(yz)=z
* F3z=z(xz2)=2xz
Dermed er:
\[
\nabla \cdot \mathbf{F} = y^2 + z + 2xz
\]


===CURL===
===CURL===
Linje 57: Linje 106:


*Negativ curl er rotasjon med klokka.
*Negativ curl er rotasjon med klokka.
Eksempel 3: Beregning av curl (×F)
Gitt vektorfeltet:
\[
\mathbf{F} = (y^2z, xz^2, xyz)
\]
Finn curl (rotasjon) ×F.
'''Løsning'''
Curl er definert som:
\[
\nabla \times \mathbf{F} =
\begin{vmatrix}
\mathbf{i} & \mathbf{j} & \mathbf{k} \
\frac{\partial}{\partial x} & \frac{\partial}{\partial y} & \frac{\partial}{\partial z} \
F_1 & F_2 & F_3
\end{vmatrix}
\]
Vi setter inn:
\[
\begin{vmatrix}
\mathbf{i} & \mathbf{j} & \mathbf{k} \
\frac{\partial}{\partial x} & \frac{\partial}{\partial y} & \frac{\partial}{\partial z} \
y^2z & xz^2 & xyz
\end{vmatrix}
\]
Beregner komponentene:
* y(xyz)z(xz2)=xz2xz=xz (i-retning)
* z(y2z)x(xyz)=y2yz (j-retning)
* x(xz2)y(y2z)=z22yz (k-retning)
Dermed er curl:
\[
\nabla \times \mathbf{F} = (-xz, y^2 - yz, z^2 - 2yz)
\]
-----------------------------
==== Greens teorem ==== 
Greens teorem er et fundamentalt resultat i vektorkalkulus som relaterer et kurveintegral rundt en lukket kurve til et dobbeltintegral over området den omslutter. Det sier at:
:C(Pdx+Qdy)=D(QxPy)dA
hvor: 
* ''C'' er en lukket kurve som omgir området ''D'' 
* ''P(x, y)'' og ''Q(x, y)'' er funksjoner med kontinuerlige førsteordensderiverte 
* QxPy er rotasjonen til vektorfeltet 
Greens teorem har mange anvendelser i fysikk og ingeniørfag, inkludert beregning av arealer, fluidstrøm og elektromagnetisme.
== Eksempel 1: Beregning av et kurveintegral ==
Vi bruker Greens teorem til å beregne integralet:
:C(y2dx+x2dy)
hvor ''C'' er enhetsirkelen x2+y2=1
'''Løsning:''' 
Her har vi:
:P(x,y)=y2,Q(x,y)=x2 
Vi beregner de partielle derivatene:
:Qx=x(x2)=2x 
:Py=y(y2)=2y 
Bruker Greens teorem:
:C(y2dx+x2dy)=D(2x2y)dA 
I polarkoordinater: 
:x=rcosθ,y=rsinθ,dA=rdrdθ 
Grenser: 0r1,0θ2π 
:D(2rcosθ2rsinθ)rdrdθ 
Siden integralene over cosθ og sinθ over en hel sirkel gir null, får vi:
:C(y2dx+x2dy)=0 
== Eksempel 2: Beregning av et areal ved hjelp av Greens teorem ==
Greens teorem kan brukes til å finne arealet til et område ''D'' ved:
:A=12C(xdyydx)
Finn arealet av enhetsirkelen x2+y2=1 ved hjelp av denne formelen. 
'''Løsning:''' 
Bruk Greens teorem med:
:P=y2,Q=x2
Vi beregner:
:Qx=12,Py=12
:D(12+12)dA=D1dA
Arealet til sirkelen er:
:A=DdA=π(1)2=π
som forventet.
== Referanser ==
* Stewart, J. (2015). ''Calculus''. Cengage Learning.
* Marsden, J. & Tromba, A. (2003). ''Vector Calculus''. W. H. Freeman.
---
== Stokes' teorem == 
Stokes' teorem generaliserer Greens teorem til tredimensjonale flater. Det relaterer linjeintegralet av et vektorfelt langs en lukket kurve ''C'' til flateintegralet av rotasjonen (curl) av vektorfeltet over en flate ''S'' som har ''C'' som rand:
:CFdr=S(×F)dS
hvor: 
* ''C'' er en lukket kurve som er randen til en flate ''S'' 
* ''\mathbf{F}'' er et vektorfelt med kontinuerlige førsteordensderiverte 
* ''d\mathbf{S}'' er enhetsnormalvektoren til ''S'' 
Stokes' teorem brukes i fysikk og ingeniørfag, spesielt i elektromagnetisme og fluidmekanikk. 
== Eksempel 1: Beregning av et kurveintegral med Stokes' teorem ==
Vi bruker Stokes' teorem til å evaluere:
:CFdr
hvor F=(y,x,z), og ''C'' er sirkelen x2+y2=1 i planet z=0, orientert mot klokken. 
'''Løsning:''' 
Vi beregner rotasjonen av F:
:<math> \nabla \times \mathbf{F} =
\begin{vmatrix}
\mathbf{i} & \mathbf{j} & \mathbf{k} \
\frac{\partial}{\partial x} & \frac{\partial}{\partial y} & \frac{\partial}{\partial z} \
y & -x & z
\end{vmatrix}
= (0,0,-2)
</math>
Flaten ''S'' er sirkelskiven x2+y21 i planet z=0, med enhetsnormal n=(0,0,1)
Flateintegralet blir:
:S(×F)dS=S(2)dS=2SdS
Arealet til sirkelen er π(1)2=π, så:
:CFdr=2π
== Eksempel 2: Stokes' teorem i elektromagnetisme ==
Stokes' teorem brukes i Maxwells ligninger, spesielt for å relatere elektriske og magnetiske felter:
:CEdr=SBtdS
Dette viser at et tidsvarierende magnetfelt B skaper et sirkulerende elektrisk felt E, som er grunnlaget for induksjonsprinsippet. 
Et praktisk eksempel er en ledersløyfe med en tidsvarierende magnetisk fluks. Ifølge Faradays lov:
:CEdr=dΦBdt
Dette er prinsippet bak elektriske generatorer.
''Referanser''
* Stewart, J. (2015). ''Calculus''. Cengage Learning.
* Marsden, J. & Tromba, A. (2003). ''Vector Calculus''. W. H. Freeman.
==== Gauss' teorem (Divergensteoremet) ==== 
Gauss' teorem, også kjent som **divergensteoremet**, relaterer flateintegralet av et vektorfelt over en lukket flate til volumintegralet av divergensen til feltet inni flaten. Det uttrykkes som:
:V(F)dV=SFdS
hvor: 
* ''V'' er et lukket volum i rommet 
* ''S'' er randflaten til ''V'', orientert utover 
* ''F'' er et vektorfelt med kontinuerlige deriverte 
* dS er enhetsnormalen til flaten 
Teoremet brukes i væskedynamikk, elektromagnetisme (Gauss' lov for elektrisitet og magnetisme) og termodynamikk. 
'''Eksempel 1: Beregning av en fluks ved hjelp av Gauss' teorem '''
Gitt vektorfeltet:
:F=(x,y,z)
Beregn fluksen av F ut av enhetskulen x2+y2+z21 ved hjelp av Gauss' teorem. 
'''Løsning:''' 
Først finner vi divergensen:
:F=xx+yy+zz=1+1+1=3
Volumintegralet blir:
:V3dV
Volumet av enhetskulen er 43π(1)3=43π, så:
:V3dV=3×43π=4π
Ifølge Gauss' teorem er fluksen ut av overflaten:
:SFdS=4π
'''Eksempel 2: Gauss' teorem i elektromagnetisme'''
Gauss' teorem brukes i **Gauss' lov for elektriske felt**, som sier at den totale elektriske fluksen gjennom en lukket flate er proporsjonal med den totale ladningen inni:
:SEdS=Qinnε0
hvor Qinn er ladningen inni flaten og ε0 er permittiviteten i vakuum. 
For en punktladning Q plassert i origo, er det elektriske feltet:
:E=Q4πε0r2r^
Bruker en kuleflate av radius r som integrasjonsflate:
:SEdS=Q4πε0r2×4πr2=Qε0
Dette bekrefter Gauss' lov.
== Referanser ==
* Stewart, J. (2015). ''Calculus''. Cengage Learning.
* Griffiths, D. J. (2017). ''Introduction to Electrodynamics''. Cambridge University Press.

Siste sideversjon per 26. feb. 2025 kl. 08:46

En vektor er en størrelse som har en retning. Et eksempel på en vektor kan være kraften som overføres i en snor. Dersom vi har mange vektorer snakker man om et vektorfelt. Dersom alle vektorene har samme størrelse og retning sier man at feltet er homogent. Dersom vektorene har forskjellig lengde (styrke) og eventuelt også retning er feltet inhomogent. Et slikt felt er vist nedenfor og kan for eksempel illustrer vindforholdene et gitt sted ved et gitt tidspunkt.

Figur 1: inhomogent vektorfelt, vektorene varierer både i lengde og rettning

Et skalarfelt er en funksjon som tilordner hvert punkt i rommet en tallverdi. Et eksempel på det kan være temperaturen i et rom.

"Del", "Nabla"

=xi+yj+zk

Tegnet er en operator og kan tidvis sees på som en vektor. En operator utfører noe på ett eller flere elementer. Så hva gjør Nabla?

Operatoren kan brukes både på vektorfelt og skalare felt.


Eksempel 1: Beregning av gradient (f)

Gitt en skalarfunksjon: f(x,y,z)=x2y+3yz+ex Finn gradienten f.

Løsning Gradienten av en skalarfunksjon f(x,y,z) er gitt ved: f=(fx,fy,fz) Vi deriverer f(x,y,z) med hensyn på hver variabel:

  • fx=2xy+ex
  • fy=x2+3z
  • fz=3y

Dermed er gradienten: f=(2xy+ex,x2+3z,3y)

GRAD

Gradienten sier noe om endringen i et skalarfelt. Input er en skalar og output er en vektor.

Dersom man har et stort rom kan man tenke at temperaturen varierer i rommet. Nær vinduer og dører er det en lavere temperatur enn nær varmekildene. Ethvert punkt i rommet har en temperatur T(r)=T(x,y,z), der r er posisjonsvektor.

T=Txi+Tyj+Tzk

Grad T gir i dette tilfellet et mål på endring av temperatur i et spesifikt punkt i rommet, i x, y og z rettning. Grad T er en vektor og gir både retning og og størrelse på endringen.

DIV

Divergensen er skalarproduktet mellom og en annen vektor. Resultatet er en skalar. Men, hva forteller divergensen oss?

Dersom vi undersøker et lite volum av rommet som inneholder et vektorfelt vil det "komme vektorer inn" i volumet, og vektorer vil "gå ut" av volumet. Figuren nedenfor illustrerer et eksempel.

I figuren over ser det ut til at det går flere og lengre vektorer ut fra punktet enn inn i punktet. Punktet / volumet later til å være en kilde. En positiv divergens illustrerer et slikt punkt, en kilde til vektorfeltet. Negativ divergens illustrer flere vektorer inn enn ut, altså et punkt i rommet der vektorfeltet reduseres eller forsvinner.

Dersom divergensen er null har man like mye fluks (vektortetthet) inn som ut av punktet, eller man har ikke noe vektorfelt i det hele tatt.

Eksempel 2: Beregning av divergens (F)

Gitt vektorfeltet: F=(xy2,yz,xz2) Finn divergensen F.

Løsning Divergensen av et vektorfelt F=(F1,F2,F3) er definert som: F=F1x+F2y+F3z Vi deriverer hver komponent:

  • F1x=x(xy2)=y2
  • F2y=y(yz)=z
  • F3z=z(xz2)=2xz

Dermed er: F=y2+z+2xz

CURL

×

Curl er kryssproduktet mellom del vektoroperatoren og en annen vektor. Et kryssprodukt genererer en ny vektor. Curlen forteller oss om graden av retningsendring / rotasjon i vektorfeltet.


I det blå området er det ingen rotasjon i vektorfeltet, da er curlen null. I det røde området har vektorfeltet endret retning / rotert. Vi får da en positiv eller negativ curl avhengig av hvordan koordinatsystemet er definert. Majoriteten av literatur definerer det slik at

  • Positiv curl er rotasjon mot klokka.
  • Negativ curl er rotasjon med klokka.



Eksempel 3: Beregning av curl (×F) Gitt vektorfeltet: F=(y2z,xz2,xyz) Finn curl (rotasjon) ×F.

Løsning Curl er definert som: ×F=|ijkxyzF1F2F3| Vi setter inn: |ijkxyzy2zxz2xyz|

Beregner komponentene:

  • y(xyz)z(xz2)=xz2xz=xz (i-retning)
  • z(y2z)x(xyz)=y2yz (j-retning)
  • x(xz2)y(y2z)=z22yz (k-retning)

Dermed er curl: ×F=(xz,y2yz,z22yz)


Greens teorem

Greens teorem er et fundamentalt resultat i vektorkalkulus som relaterer et kurveintegral rundt en lukket kurve til et dobbeltintegral over området den omslutter. Det sier at:

C(Pdx+Qdy)=D(QxPy)dA

hvor:

  • C er en lukket kurve som omgir området D
  • P(x, y) og Q(x, y) er funksjoner med kontinuerlige førsteordensderiverte
  • QxPy er rotasjonen til vektorfeltet

Greens teorem har mange anvendelser i fysikk og ingeniørfag, inkludert beregning av arealer, fluidstrøm og elektromagnetisme.

Eksempel 1: Beregning av et kurveintegral

Vi bruker Greens teorem til å beregne integralet:

C(y2dx+x2dy)

hvor C er enhetsirkelen x2+y2=1.

Løsning: Her har vi:

P(x,y)=y2,Q(x,y)=x2

Vi beregner de partielle derivatene:

Qx=x(x2)=2x
Py=y(y2)=2y

Bruker Greens teorem:

C(y2dx+x2dy)=D(2x2y)dA

I polarkoordinater:

x=rcosθ,y=rsinθ,dA=rdrdθ

Grenser: 0r1,0θ2π

D(2rcosθ2rsinθ)rdrdθ

Siden integralene over cosθ og sinθ over en hel sirkel gir null, får vi:

C(y2dx+x2dy)=0

Eksempel 2: Beregning av et areal ved hjelp av Greens teorem

Greens teorem kan brukes til å finne arealet til et område D ved:

A=12C(xdyydx)

Finn arealet av enhetsirkelen x2+y2=1 ved hjelp av denne formelen.

Løsning: Bruk Greens teorem med:

P=y2,Q=x2

Vi beregner:

Qx=12,Py=12
D(12+12)dA=D1dA

Arealet til sirkelen er:

A=DdA=π(1)2=π

som forventet.

Referanser

  • Stewart, J. (2015). Calculus. Cengage Learning.
  • Marsden, J. & Tromba, A. (2003). Vector Calculus. W. H. Freeman.

---

Stokes' teorem

Stokes' teorem generaliserer Greens teorem til tredimensjonale flater. Det relaterer linjeintegralet av et vektorfelt langs en lukket kurve C til flateintegralet av rotasjonen (curl) av vektorfeltet over en flate S som har C som rand:

CFdr=S(×F)dS

hvor:

  • C er en lukket kurve som er randen til en flate S
  • \mathbf{F} er et vektorfelt med kontinuerlige førsteordensderiverte
  • d\mathbf{S} er enhetsnormalvektoren til S

Stokes' teorem brukes i fysikk og ingeniørfag, spesielt i elektromagnetisme og fluidmekanikk.

Eksempel 1: Beregning av et kurveintegral med Stokes' teorem

Vi bruker Stokes' teorem til å evaluere:

CFdr

hvor F=(y,x,z), og C er sirkelen x2+y2=1 i planet z=0, orientert mot klokken.

Løsning: Vi beregner rotasjonen av F:

<math> \nabla \times \mathbf{F} =

|ijkxyzyxz| = (0,0,-2) </math>

Flaten S er sirkelskiven x2+y21 i planet z=0, med enhetsnormal n=(0,0,1).

Flateintegralet blir:

S(×F)dS=S(2)dS=2SdS

Arealet til sirkelen er π(1)2=π, så:

CFdr=2π

Eksempel 2: Stokes' teorem i elektromagnetisme

Stokes' teorem brukes i Maxwells ligninger, spesielt for å relatere elektriske og magnetiske felter:

CEdr=SBtdS

Dette viser at et tidsvarierende magnetfelt B skaper et sirkulerende elektrisk felt E, som er grunnlaget for induksjonsprinsippet.

Et praktisk eksempel er en ledersløyfe med en tidsvarierende magnetisk fluks. Ifølge Faradays lov:

CEdr=dΦBdt

Dette er prinsippet bak elektriske generatorer.

Referanser

  • Stewart, J. (2015). Calculus. Cengage Learning.
  • Marsden, J. & Tromba, A. (2003). Vector Calculus. W. H. Freeman.


Gauss' teorem (Divergensteoremet)

Gauss' teorem, også kjent som **divergensteoremet**, relaterer flateintegralet av et vektorfelt over en lukket flate til volumintegralet av divergensen til feltet inni flaten. Det uttrykkes som:

V(F)dV=SFdS

hvor:

  • V er et lukket volum i rommet
  • S er randflaten til V, orientert utover
  • F er et vektorfelt med kontinuerlige deriverte
  • dS er enhetsnormalen til flaten

Teoremet brukes i væskedynamikk, elektromagnetisme (Gauss' lov for elektrisitet og magnetisme) og termodynamikk.

Eksempel 1: Beregning av en fluks ved hjelp av Gauss' teorem


Gitt vektorfeltet:

F=(x,y,z)

Beregn fluksen av F ut av enhetskulen x2+y2+z21 ved hjelp av Gauss' teorem.

Løsning: Først finner vi divergensen:

F=xx+yy+zz=1+1+1=3

Volumintegralet blir:

V3dV

Volumet av enhetskulen er 43π(1)3=43π, så:

V3dV=3×43π=4π

Ifølge Gauss' teorem er fluksen ut av overflaten:

SFdS=4π

Eksempel 2: Gauss' teorem i elektromagnetisme


Gauss' teorem brukes i **Gauss' lov for elektriske felt**, som sier at den totale elektriske fluksen gjennom en lukket flate er proporsjonal med den totale ladningen inni:

SEdS=Qinnε0

hvor Qinn er ladningen inni flaten og ε0 er permittiviteten i vakuum.

For en punktladning Q plassert i origo, er det elektriske feltet:

E=Q4πε0r2r^

Bruker en kuleflate av radius r som integrasjonsflate:

SEdS=Q4πε0r2×4πr2=Qε0

Dette bekrefter Gauss' lov.

Referanser

  • Stewart, J. (2015). Calculus. Cengage Learning.
  • Griffiths, D. J. (2017). Introduction to Electrodynamics. Cambridge University Press.